I dag fikk jeg de bildene jeg bestilte av meg selv ved målgang. Det synes veldig godt at jeg kom med et godt og kraftig brøl over målstreken.

Nå har jeg fått sovet litt og roen har senket seg i hodet igjen. Kroppen føles overraskende frisk og jeg har planer om å ta meg en tur på sykkelen i dag for å ikke stivne helt. Dette blir dog en VELDIG rolig og kort tur. Blir vel en tur inn til Fredrikstad og hjem igjen. Det blir ca. 17 km.

Siste kick før start. Red bull MED sukker.

Men til referatet fra gårsdagen: Vi ankom startområdet ved Håkons Hall på Lillehammer ca. 1245 etter at jeg hadde drevet både kone og vert Trude til vanvidd med masing om at nå har vi dårlig tid. Det hadde vi ikke og jeg hadde god tid i målområdet. Jeg ruslet bort på plassen foran Håkons Hall for å se etter min gode venn Kjetil. Han hadde skrevet på Facebook at han lunsjet i Håkons Hall, så jeg visste at han var der. Han skulle starte 12 minutter etter meg. Før jeg rakk å finne ham så fant han meg og vi fikk slått av en liten prat.

Både Kjetil og jeg skulle sykle alene, noe som ikke er helt optimalt, men han har et mye bedre treningsgrunnlag enn meg så om vi skulle ha syklet sammen så ville nok enten jeg holdt ham tilbake eller han dratt meg med til fullstendig sprekk før Hamar. Så jeg valgte å ikke en gang foreslå samkjøring.

15 minutter før start ruslet jeg ned til startområdet og fikk slått av en prat med 2 hyggelige karer som skulle starte henholdsvis 4 og 8 minutter etter meg. Det var så hyggelig at det plutselig bare var 3 minutter igjen til jeg skulle starte og jeg måtte tråkle meg gjennom de 2 puljene som skulle starte etter meg for å komme frem til min pulje. Det gikk akkurat og jeg sløste bort de første sekundene etter start med å få satt i gang GPS-trackingen.

Så startet jeg da å sykle. De første halvannen milene var en del oppover og jeg var ikke skikkelig varm ennå, så pulsklokka begynte å pipe om at jeg var utenfor puls-sonen jeg skulle sykle i. Men etter de rundt 15 kilometerne kom dagens råeste utforkjøring. Det var bare å huke seg ned i bukken og jeg merket at tyngdekraften kom til god hjelp i nedoverbakkene. Jeg suste forbi et uvisst antall syklister uten å tråkke et eneste tråkk. Om de bremset eller om jeg bare er flink i utforkjøringer vet jeg ikke. Men fort gikk det i hvertfall. På det raskeste var jeg oppe i 76 km/t. Det er FORT på 9 kilo aluminium og litt gummi. Men fyttigrisen så gøy det var.

Det mest effektive energi-påfyllet av dem alle.

De neste 7 milene var egentlig ganske begivenhetsløse. Det var tråkking, tråkking og tråkking. Jeg kjente veldig godt at jeg har trent i pannekakeflate Østfold. Det var jobbing hele veien og motet begynte å svikte noe alvorlig. Jeg var utrolig sliten og hadde helt mistet trua på at jeg skulle klare dette. Men når jeg kom til Brumunddal så så jeg brått ei deilig dame i veikanten. Hun stod der så nydelig med vår skjønne lille datter og de jublet begge vilt og uhemmet. Det ga meg litt av motet tilbake igjen og jeg vred fokuset fra de negative tankene over til at det nå bare var et par mil igjen til første matstasjon. Jommen sa meg smør. Etter 7 mil syklet jeg opp ved siden av en annen deltager og spurte om han visste om når første matstasjon var. Han kunne fortelle meg at den passerte vi for en mil siden. Jeg hadde altså klart å bomme på matstasjonen ved Hamar. Atter en gang sank motet vel vitende om at det var ennå 3 mil igjen til matstasjonen på Strandlykkja. Ikke hjalp det at vinden hadde snudd til motvind heller. Jeg tok ei 10 minutters pause og fikk i meg godt med energi og væske. Jeg lagde meg min egen matstasjon. Ved Espa så jeg atter en gang den deilige dama og den nydelige ungen og valgte å stoppe denne gangen. Jeg trengte en god klem og det fikk jeg til de grader av Charlotte. Jeg er så utrolig glad i det lille knøttet og hun gir meg så mye energi bare ved å være seg selv. Som alle 5-åringer så er hun til tider også flink til å tappe energi, men det er helt som det skal være og hører ikke hjemme i dette referatet.

Sånn omtrentlig her fikk jeg også en formaning fra Morten på Endomondo. “Do not get tempted to stop by Espa to get raisin buns at Bolleland”. Det var ikke noe problem for ruta gikk ikke forbi Bolleland i det hele tatt. Skulle jeg dratt oppom der så ville jeg ha måttet sykle en LANG og BRATT bakke som ikke var en del av løypa og det var ikke aktuelt. Dessuten begynte jeg nå å nærme meg Strandlykkja, så det var ikke aktuelt med pause. Men hukommelsen min sviktet litt og det var mye lenger enn jeg trodde fra Espa til Strandlykkja. Jeg begynte virkelig å få det vondt og etter ca. 9 mil måtte jeg bare ta meg en pause. Det var smal vei der, så jeg løftet sykkelen over betonggrisene og satte meg i veikanten og pustet og peste. Jeg var veldig nærme halvveis, men det var der og da ingen trøst. Alt gjorde fryktelig vondt og jeg hadde bare lyst til å gi opp. Men det var ikke et fornuftig sted å vente på transport, så jeg satte meg på sykkelen og tråkket den siste mila til Strandlykkja.

På Strandlykkja tok jeg en lang og god pause og spiste 3 brødskiver med salami, 2 boller, 1 banan og drakk et par kopper med energidrikk. Etter å ha sittet på benken og slappet av så dukket faktisk Kjetil opp. Jeg var sjokkert over at han ikke var langt forbi meg for lenge siden. Forklaringen var at dekket hans hadde eksplodert ved Brøttum, så han ble 45 minutter forsinka der. Når tiden hadde kommet for å dra videre fra Strandlykkja bestemte jeg meg for å sette musikk på ørene. Jeg startet med “Bicycle Race” av Queen og følte meg helt KONGE da jeg la ut fra plassen med det litt rare navnet.

Veien til Eidsvoll verk gikk som en drøm. Faktisk så kan jeg ikke huske å noensinne ha syklet så lett og fort noen gang før. På et punkt så kom en følgebil kjørende opp forbi meg og jeg forstod da at et av monsterlagene fra Trondheim snart ville passere meg. Jeg lot dem passere men merket brått at jeg hadde en puls på rundt 140 og de dro ikke noe særlig fra meg. Så jeg tråkket et par ekstra gode tråkk og var oppe i ryggen på dem. Der lå jeg en liten stund og fikk føle på hvor mye lettere det var å sykle i lag. Det var sjokkerende mye lettere. Men jeg vet at det ikke er spesielt populært, så jeg valgte å gjøre det uortodokse. Jeg lettet på rumpa, tråkket opp i front av laget og la på godt med trøkk. Pulsen spratt opp i 160 og jeg holdt tempoet. Jeg så meg tilbake og der var de jammen 100 meter bak meg. Jeg ble liggende en stund i vakuum mellom følgebilen og laget så følgebilen svingte inn på ei lomme og slapp meg forbi.

Etter noen kilometer til med puls på 160 kom jeg til ei lita dump. Bratt ned og bratt opp. På toppen av nedoverbakken så jeg to blåkledde ryttere på vei opp bakken opp fra dumpa. Jeg utnyttet mine utfor-evner, huket meg ned  og gjorde meg så liten som mulig og føk forbi disse to blåkledde før de hadde nådd toppen av bakken. Jeg syntes jeg hørte noen misfornøyde grynt fra dem og jeg så ikke noe mer til dem før de rullet inn på matstasjonen på Eidsvoll verk. Etappen fra Strandlykkja til Eidsvoll verk hadde gått som en drøm og jeg var høy på endorfiner. Til min store glede satt også Kjetil her og spiste litt mat. Han virket overrasket over at jeg hadde holdt samme fart som han for han hadde nettopp ankommet matstasjonen han også. Så atter en gang hadde jeg hyggelig selskap til rasten.

Neste matstasjon var nå Kløfta, ca. tre mil unna. Energiboosten som startet på Strandlykkja fortsatte og jeg trampet videre med samme pågangsmot. Etter en liten stund så jeg Kjetil stå stille i ei busslomme og jeg måtte nesten stoppe og høre med ham om det gikk bra. Han hadde begynt å stivne litt i ryggen og måtte strekke litt. Så jeg satte meg på sykkelen og syklet videre. En liten stund før Jessheim ble beina stokk stive i en oppoverbakke og jeg måtte stoppe og tøye litt. Da rullet Kjetil opp til meg og slo av atter en prat mens han også strakk sin ømme rygg.

I godt driv på Jessheim

Så var det opp på sykkelen igjen og Jessheim var neste sted jeg så den deilige dama og den nydelige ungen igjen. Her tok jeg meg ikke tid til å stoppe, men jeg showet litt opp bakken de stod i. Opp i stående og høyt tempo opp bakken. Det var fremdeles godt med krefter i kroppen og jeg fortsatte kjøret frem til matstasjonen på Kløfta. Her kom jeg i prat med noen “sivilister” som ventet på sin rytter. De fortalte meg at de hadde brukt meg som målestokk hele veien. For når han med “krympe.net” på rompa kom, så visste de at deres rytter kom 10 minutter etterpå, men denne gangen hadde jeg dratt ennå mer fra henne. Hyggelig prat. På denne matstasjonen traff jeg også Kjetil, men nå hadde han dårlig tid. Han inntok måltidet sittende på sykkelen og stakk raskt av gårde igjen.

Resten av turen var hard. Jeg hadde stivnet helt, knærne hadde slått seg helt vrange og det meste var pyton. Jeg visste at jeg hadde de to tøffeste oppoverbakkene igjen. Frognerbakken og Djupedalskleiva. Resten gikk altså på ren, skjær vilje. Det var ikke snakk om å gi seg og smerte fikk være smerte. Jeg SKULLE i mål. Etter Frognerbakken og påfølgende utforkjøring svingte vi ut på E6 ved Olavsgård. Der valgte jeg å ta meg en god pause. Jeg hadde hørt mye fælt om denne bakken og roet meg helt ned. Jeg spiste litt sjokolade, drakk ei halv flaske Maxim og la meg helt flatt ut på ryggen og bare kjente blodet begynte å strømme rundt i beina igjen. Jeg satte meg å sykkelen igjen og kom meg opp på toppen av Djupedal med kun en liten pause. Den var ikke så fæl som alle hadde sagt. Den gikk faktisk helt greit.

Sluttspurten. Denne baken føltes som om den gikk fryktelig fort.

Da jeg så toppen av Djupedalsbakken reiste hårene seg på armene og tårene strømmet på. Følelsen på toppen her var helt rå. Da gikk det krefter gjennom kroppen som fjernet alt av smerter og negative tanker. Jeg visste at nå var det bare nedover og bortover de siste ca. 15 kilometerne igjen til mål.Her fikk jeg selskap av en som hadde kommet fra Trondheim. Men min hjemlengsel var så sterk at jeg bare tråkket på alt jeg var kar om. Når jeg så svingte inn på Økern, forbi BAMA og fikk tilropene om at “nå er det bare 500 meter” igjen så spiddet alt håret på kroppen alt av tøy jeg hadde på meg. Jeg må ha sett ut som et pinnsvin. Disse siste 500 meterne var selvsagt oppoverbakke. TUNG oppoverbakke og det gjorde skikkelig vondt opp den lengste kneika. Midt i denne bakken stod plutselig kompis Roy og jublet meg oppover. Jeg hadde ikke ventet å se ham så det var utrolig gøy. På toppen av kneika var det en liten sving til venstre, så en bakke til opp mot mål. Her giret jeg ned i ett av de letteste girene og eksploderte opp den siste bakken. Hvor de kreftene kom fra aner jeg ikke. I det jeg passerte målstreken kom jeg med et brøl som det ble pratet om over høyttaleranlegget i målområdet et kvarters tid etterpå. Dette brølet sørget for at jeg plutselig hadde en P4-mikrofon i fjeset og fikk masse “Hva føler du nå” og “Hvorfor føler du sånn”-spørsmål. Det var utrolig gøy. I det jeg pratet med journalisten kom den deilige dama gråtende mot meg og en hyper nydelig unge jublet vilt og uhemmet. Omsider lot journalisten meg gå og jeg ble omfavnet av kone og barn.

I mål. Litt kjørt men langt fra tom.

Målgang var kl. 2250, 9 timer og 22 minutter etter starten på Lillehammer. Målet mitt var 10 timer så jeg klarte det glatt. Effektiv sykkeltid var 8 timer 0g 2 minutter, så jeg tok med andre ord 1 time og 20 minutters pauser til sammen. Jeg har ikke hatt et eneste negativt øyeblikk på turen. Motet har sviktet og kroppen har gjort vondt, men det teller over hodet ikke. Det har bare vært i korte perioder. Turen var helt fantastisk og dette kommer til å bli en årviss opplevelse for meg. Følelsen av å komme over målstreken etter å ha syklet 184 km på én enkelttur var stor.

Jeg er nå fast bestemt på å prøve å få dratt i gang et sykkellag. Dette er så utrolig gøy. Sykkellaget “BMI 40+” SKAL bli en realitet. Ta kontakt om du vil være med. Kriteriet for å være med er at man har eller har hatt en BMI på over 40. Meningen er at vi skal hjelpe hverandre. Man er mest åpen for å ta i mot hjelp fra noen som vet hva det dreier seg om. Arbeidet med å dra i gang dette starter i morgen.

Takk for all støtte underveis. Jeg har følt deres nærvær og støtten jeg har fått på Facebook, i bloggen og på Endomondo Har vært en kraftig medvirkende årsak til at jeg klarte å komme meg gjennom Styrkeprøven 2010.

Fredrikstad blad fulgte meg også gjennom styrkeprøven.

Klokka er nå 0139 på natten så jeg orker ikke å skrive noe langt referat her i natt. Jeg skal skrive et langt og fint referat i morgen med bilder og alt. Men jeg kan kort oppsummere dagens bravader med følgende: Smertefullt, sinnsykt rått, ufattelig deilig og en stor seier.

Jeg har gjennomført et sykkelritt på 190 km, for pokker. Det føles så fordømt godt.

Mer i morgen!

Her sitter jeg da, i Brumundal og nyter utsikten til et fantastisk vær. Så del 1 av planen er foreløbig i boks. Jeg spiser også frokost akkurat nå og den ser slik ut:

Dagens frokost

Jeg har selvsagt ikke tenkt å spise hele potetgullposen, men det er en komfortabel måte å få i seg salt på. Det at potetgullet også har godt med raske karbohydrater i seg gjør heller ingenting.

Jeg har fått en del timer søvn i natt, men har vært våken litt innimellom. Har vel sovet 2-3 timer sammenhengende av gangen. Skal vel gjøre et forsøk på å sove en time eller to til før vi drar av gårde til Lillehammer. Kanskje sove i bilen på vei til OL-byen også.

Nå er det liksom ikke noe mer jeg kan gjøre fra eller til i forhold til Den lille Styrkeprøven. Jeg håper og tror jeg har gjort det meste riktig og at jeg skal klare å komme meg gjennom denne styrkeprøven med skinnet og æren i behold. Æren har jeg uansett i behold føler jeg. Må jeg gi meg så har jeg bare mer å jobbe for frem til neste år. Jeg må innrømme at det var litt skummelt å kjøre oppover. På E6 er det mange og lange bakker og siden jeg er fra Østfold så har jeg ikke den store treningsmengden i bakkene. Men det er det for sent å gjøre noe med nå. Går det så går det.

Så nå trenger jeg mine venners omtanke og positive vibber. Jeg setter umåtelig stor pris på alle lykkeønskningene jeg har fått på Facebook, mail, SMS og ansikt til ansikt. De er til god hjelp og motivasjon når melkesyra sprenger, knærne verker, hodet sliter og alt er pyton. For dere som skal følge meg på Endomondo så setter jeg også stor pris på Pep talks under veis. Husk bare å skrive dem på engelsk slik at de er forståelige for meg i ørepluggene.

Nå er det 2 timer igjen til vi setter kursen mot Lillehammer for å hente startnummer og chip. Forutsatt at vi rekker Lillehammer før kl. 2100 i kveld, da. Regner med at det skal gå bra. Jeg kjenner de gode nervene svirrer rundt i kroppen og jeg klarer ikke å slappe helt av. Jeg slapper av fysisk men hodet har allerede syklet gjennom løypa 5 ganger i dag.

Endomondo har forresten gjort en liten endring på systemet sitt i dag slik at det er mulig å følge meg live uten å registrere seg på siden. Men for å få linken det rette stedet må dere enten se min feed på facebook men hvis du ikke er venn med meg der, så dukker linken opp på min Twitter også og den er jo åpen for alle. Min twitterfeed finner dere her.

Dette er nok min siste bloggings fra PC før søndag. Det kan hende jeg tar meg tid til små, korte bloggingser fra telefonen men jeg kan ikke love noe. Håper så mange som mulig stikker innom og sjekker meg live på Endomondo.

Referat kommer i løpet av søndagen. I mellomtiden kan dere lese hvordan jeg hadde det da jeg syklet Birkebeinerrittet i 2001. Jeg håper på en bedre reise i morgen.

Referat fra Birkebeinerrittet 2001:
Jeg bestemte meg for å ikke varme opp, men ta de første kilometerne som
oppvarming. Dette tror jeg var min første tabbe. Jeg syklet praktisk talt på
makspuls helt opp til Skramstadsetra (makspulsen min er 189, jeg var aldri
under 180 før skramstad). I den krappe svingen på bunnen av den første lange
bakken eksploderte slangen på dekket foran. Etter 15 minutters banning, sverting
(, velsignet hvile) og skifting av slange var jeg i gang igjen. Pumpa mi streiket,
men heldigvis hadde vaktene ei pumpe jeg kunne låne.

Men etter å ha hatt et rent helvete gjennom Birken og den påfølgende søndagen er
det en ting jeg lurer på: Når kan jeg melde meg på til neste års ritt?

I morgen tidlig skal jeg masseres. Jeg har bestilt time hos Frisk i samme bygget som Elixia. Så kl. 0730 skal bine bein masseres av en mann. Deretter bærer det hjem til sofaen hvor jeg skal være vegetativ frem til konemor kommer hjem og vi setter kursen for Brumunddal.

Det blir vel kanskje tid til litt finpuss på sykkelen også. Greit å få renset alle bevegelige deler og få smurt dem opp på nytt. Uansett så har jeg fri i morgen og det blir en fin kosedag.

Gleder meg til i morgen. Er ekstatisk overfor lørdagen. Har noen spennende dager i møte nå.

Førstkommende lørdag kl. 1328 legger jeg som kjent ut på sykkelrittet Den lille styrkeprøven. Det går fra Lillehammer til Oslo og er 190 km langt. Mitt mål er å gjennomføre.

Har du lyst til å følge meg live så sporer jeg turen på GPS. Dette vil man kunne følge live på www.endomondo.com. Her går det også an å sende meg en ”pep talk” som vil bli lest opp i ørepluggene jeg har på meg. Skal den være forståelig så bør peptalken skrives på engelsk. Engelsk speech synthesizer som prøver å lese norsk blir ikke veldig forståelig.

Forutsetningen for å kunne følge meg er at man registrerer seg på www.endomondo.com og legger til meg som venn der. Søk meg opp med navn. Dette må skje innen sengetid fredag kveld slik at jeg kan akseptere vennskapet.

Endomondo er for øvrig en fantastisk site. Den ligner litt på Facebook men er fokusert mot trening. Man kan danne lag, utfordre hverandre og mye annet moro. Man kan registrere treninger manuelt også, så man må ikke ha en GPS-dings for å være med.

Veldig lovende værmelding fra yr.no bare 2 dager før start.

Og jammen er storm.no enig!

Dette lover utrolig bra for lørdagen. Slår dette været til, så tror jeg mitt første lange sykkelritt skal bli en veldig bra opplevelse. Med medvind er det ikke så veldig viktig å ha noen å sykle sammen med heller. Temperaturene som meldes er også helt fantastiske. Å, som jeg gleder meg til lørdagen. Jeg har vel kanskje nevnt akkurat det et par ganger før?

I følge denne artikkelen på Treningsmagasinet.no skal man de siste dagene før et langt renn/ritt skal man ha i seg 8-10 gram karbohydrater pr. kilo kroppsvekt PR. DAG. Dette betyr at jeg skal ha i meg 1000-1250 gram karbohydrater i dag og i morgen (og helst i går). Dette er UTROLIG vanskelig for en person som i evigheter har prøvd å holde karbohydrat-inntaket under 50 gram om dagen over lenger tid. I går spiste jeg poteter, rundstykker, hamburger med fint brød, epler og pizza men var likevel ikke i nærheten av dette nivået. Jeg skal gjøre et nytt forsøk i dag men tror heller ikke i dag jeg klarer å komme meg i nærheten av det nivået.

Hadde jeg bare spist snop, sjokolade, potetgull osv så hadde jeg nok klart dette glatt, men det må jo være et poeng å få i seg den rette typen karbohydrater. Da må man spise STORE mengder med mat. I én normal brødskive er det f. eks. 25 gram karbohydrater. Så jeg kan jo bare spise 40 brødskiver om dagen. Eller? 5 rosinboller er 100 gram karbohydrater. Skal jeg da spise 20 brødskiver og 25 boller? Tror ikke helt det heller.

Så jeg tror jeg gir opp å få i meg de minst 1000 grammene jeg presumtivt bør ha i meg. Runder jeg 500 gram så tror jeg jeg skal være fornøyd og det skal vel også være gjennomførbart. Så håper jeg bare det er godt nok til å klare å komme meg i mål på lørdag.

JEG SAVNER LAVKARBOEN!

Jeg har lest til øyet har blitt stort og vått de siste dagene. Det er nå 3 vanlige dager igjen før den store dagen er der. Siden jeg ikke lavkarber for tiden så må jeg karbe opp før den rittet. Så de neste dagene kommer menyen min til å være veldig atypisk mitt kosthold.

Alle råd jeg har klart å finne sier at man skal karbe opp “de siste dagene” før rittet. Man skal spise langsomme karbohydrater i forholdsvis store mengder. Så jeg begynner med dette nå i kveld.

Så om dere synes maten min er helt feil de neste dagene, så er den det i forhold til slanking og generelt god livsstil. Men jeg skal, som jeg har snakket og skrevet mye om i det siste, utsette kroppen for ekstreme påkjenninger på lørdag og da må jeg fylle opp lagrene mine med god og riktig energi. Jeg skal selvsagt ikke gå helt av skaftet.

Så ikke kjeft på meg de neste dagene. Det er planlagt og høyst nødvendig. I tillegg skal jeg da ikke trene noe særlig, så det blir liksom HELT feil hvis dette skulle ha vært permanent.