I dag stod altså mitt andre sykkelritt for tur. Egentlig det tredje med tanke på Birken i 2001 men det teller liksom ikke.
I utgangspunktet skulle konemor kjøre meg til start som var på Kalnes videregående skole. Etter en liten sjekk på google maps fant jeg ut at det bare var 7-8 km dit, så jeg bestemte meg for å sykle i stedet. Som vanlig beregnet jeg alt for god tid og var på stedet kl. 0900, altså 1 time og 45 minutter før start. Jeg stilte meg i køen for å få startnummeret mitt og det ble en liten tålmodighetsprøve. Ble stående i kø nesten en halvtime til tross for at jeg var forhåndspåmeldt. Men det gikk jo greit, jeg hadde god tid.
Når jeg hadde fått mitt startnummer satte jeg meg ned for å vente på resten av Team BMI 40+. Mens jeg ventet kom jeg i prat med en fyr jeg ikke vet hvem er. Jeg fikk fortalt litt om Team BMI 40+ og han priset tiltaket entusiastisk. Like entusiastisk som alle andre som faktisk tar seg bryet med å høre på konseptet. Så jeg tror at vi kan få noen sponsorer og støtteapparat etter hvert. Vi må bare fine noen som vil ta seg bryet med å lytte og har noe å tilby. Etter en liten stund dukket Kim og Tom opp og vi fikk endelig hilst på hverandre. Vi ble enige om å ikke kjøre noen spesiell taktikk, rulle eller noe. Det er noe vi bør trene litt på før vi gjør det i ritt. Etter litt prat, montering av teknisk utstyr for GPS-sporing, startnummer o.l. så begynte startene å gå.
Veteran Cup-klassene startet først i tre puljer kl. 1000, 1010 og 1020 før det var vår tur. Vi fikk litt praktisk informasjon før start og fikk beskjed om at vi ikke måtte kjøre forbi Masterbilen før vi kom ut på riksveien. Det var ikke noe stort problem for den bilen var ute av syne for oss før vi hadde kommet oss over startstreken 
. Vi begynte i et veldig rolig tempo og dannet fort baktroppen på feltet. Jeg syntes det gikk fryktelig sakte og forklaringen på det er at jeg syklet på racersykkel og de to andre på terrengsykler. Det er som å sammenligne traktorer og sportsbiler. De er ypperlige til hvert sitt formål men utfyller ikke hverandres roller spesielt godt. Da vi kom til Råde og skulle opp bakken fra togstasjonen til Karlshus/råde sentrum måtte jeg bare tråkke på. Racersykkelens letteste gir er omtrent like tungt som en offroadsykkel sitt tyngste.
Ved Rema 1000 i Karlshus stoppet jeg og ventet på dem. Her spiste jeg den ene av de to New Energy-barene jeg hadde med. Opp bakken hadde jeg reist fra dem med 2-3 minutter. Jeg prøvde å holde lav nok fart en stund til. Jeg syntes jeg så de to andre i svingene bak meg frem til første besøk ved matstasjonen i Svinndal. Der stoppet jeg og spiste 2 halve bananer og drakk litt vann. Ikke noe å se til mine nye venner. Jeg trengte også å late vannet, så jeg gikk inn i busken og gjorde nettopp det. Når jeg var ferdig med DET kom de to andre og føk rett forbi matstasjonen. De må ha vært 6-7 minutter bak meg. Beklager, T&K.
Jeg satte meg på sykkelen igjen og tok dem igjen uten å anstrenge meg alt for mye. Tidligere hadde Kim sagt at jeg bare kunne dra av gårde hvis jeg hadde mye energi. Når jeg nå tok dem igjen gjentok Tom denne beskjeden og sakte men sikkert skled jeg fra dem og klarte å riste av meg den dårlige samvittigheten. Det jeg ikke klarte å riste av meg var motvinden. Det virket faktisk som om det var motvind hele rittet men det var ekstra ille på slettene i Våler. Jeg rakk akkurat nå nyte landeveisfølelsen en halvtime før krampetendensene begynte å sette seg i venstre bein. Jeg tror jeg har fått i meg for lite salt før og under rittet så langt. Jeg gikk av sykkelen i Kirkebygda og drakk noen desiliter med sportsdrikke. Sportsdrikk skal forhindre kramper og erstatte en del viktige stoffer som forsvinner ut av kroppen med svetten. Jeg tøyde også legger og lår litt og håpte å bli tatt igjen av de to andre. Etter noen minutter så jeg ingenting til dem så jeg satte meg og tråkket videre. Faktisk mye friskere i beina og ved godt mot. Dette motet ble fort knust av motvinden. Det blåste kraftig i dag og dessverre feil vei mesteparten av tiden.
Det var nå slutt på nytelsen og jeg tok ytterligere en pause i håp om å bli tatt igjen av de to andre for å få noen å dele på motvinden med. I så kraftig vind er det mye lettere å sykle flere sammen. Selv uten særlig øvelse. Men tålmodigheten var ikke den store, så jeg satte meg på sykkelen og begynte å lengte etter min deilige kone og skjønne datter. De hadde kjørt forbi meg ved Missingmyr og jeg begynte virkelig å trenge en god klem fra dem begge. Ved Texnes kjørte de forbi meg (igjen) og stoppet i ei busslomme. Endelig fikk jeg energipåfyll i form av klemmer og prat. Atter en gang håpte jeg å bli tatt igjen men mine kollegaer i Team BMI 40+ var ikke å se noe sted så etter å ha vinket farvel til familien satte jeg meg på sykkelen og tråkket videre.
Etter litt kom jeg til en ganske lang bakke som faktisk var ganske velkommen. I bakker bruker man andre muskler og på andre måter. Dessuten er det mindre motvind i oppoverbakkene. Et stykke opp i bakken stod snuppene mine igjen og jeg ble fotografert på vei opp bakken. Kjekt å ha noen bilder til bloggen og konas scrapbooking. Det begynte nå virkelig å gjøre vondt i beina og det var fremdeles 4 mil igjen. Jeg var altså bare så vidt over halvveis og hadde store smerter i beina etter å ha kjempet mot vinden i mange mil.
Men mitt fandenivoldske hode gir aldri opp. Jeg fortsatte og kom meg tilbake til matstasjonen i Svindal igjen. Her traff jeg familien for siste gang før målgang. Her tok jeg også igjen en gruppe syklister fra Sarpsborg arbeiderblad (SA) og benyttet anledningen til å spørre om jeg kunne henge med dem inn til mål. De sa spøkefullt at det var greit bare jeg la meg foran og dro. Etter noen hundre meter tråkket jeg meg opp i front av gruppa for å følge oppfordringen og bidra med min skjerv. Men fra første tråkk i front havnet de bare lenger bak og ensomheten var atter på plass og skulle være det de siste 2,5 milene. 1,5 av disse var flate og fine, men fy pokker for en motvind. Jeg kjempet mot tanker på å bryte helt til Solli. Da var jeg så nære at brudd-tankene forsvant men i de to lange bakkene som gjenstod var utrolig utfordrende. Krampene banket i begge lår og legger og jeg måtte av sykkelen og riste løs 2 ganger i hver av bakkene. Men jeg unnet meg ikke lenger enn 20-30 sekunders pause fra sadelen noen av gangene. Heldigvis så jeg ingenting til SA-folkene. Det ville vært flaut å bli tatt igjen av dem der.
Omsider fikk jeg kjempet meg opp til Eidet kro og det var derfra bare en liten flat transportetappe inn. Selvsagt med vinden i mot fra høyre. Etter noe som kjentes ut som en 2 mil lang slette svingte jeg inn mot Kalnes og kjente vinden slå meg i ryggen. De siste 700 meterne gikk altså i medvind og jeg suste over målstreken i en stor fart, 4 timer og 13 minutter etter start. I målområdet hadde de begynt å rydde opp og det eneste som manglet var gressballene som blåste rundt på tunet. Men jeg fikk da belønningen min likevel i form av en pin for fullført ritt, en grillpølse i brød, en vaffel og en boks pepsi max. Alt sammen smakte utrolig godt.
I målområdet fikk jeg kommentarer på min merkelige gange mens jeg lette etter en benk å sette meg ned på for å vente på resten av Team BMI 40+. Siden jeg hadde forsøkt å vente på dem før uten hell så regnet meg med å vente en liten stund. Men bare 10 minutter etter at jeg kom i mål selv rullet Kim og Tom over mål i den rekkefølgen. De hadde fått opp farten på slutten da de hadde sett SA-laget foran seg. SA-laget kom seg da også til slutt i mål og jeg klarte ikke å dy meg og måtte bare kommentere at de jo måtte henge seg på når de ber om drahjelp. De svarte med at det ikke var viljen det stod på.
Så jeg har da altså fullført mitt landeveisritt nr. 2. I ettertid må jeg vel si at det gikk greit men smertene og motvinden tatt i betraktning så var dette et tøffere ritt å komme seg gjennom enn Lillehammer-Oslo. I morgen er det tilbake til hverdagen igjen. Ferien er over og hverdagen begynner for fullt.
