Reiser i morgen
Reisefeberen har nå meldt seg for fullt. Jeg har nært panikk for å ha glemme noe viktig, jeg surrer hvileløst rundt og er veldig rastløs. Jeg sov veldig dårlig i natt også. Jeg er nesten ferdig med å pakke, så jeg kan ikke fordrive tiden med det heller.
Jeg er litt splittet på dette med tiden frem til jeg skal dra i morgen tidlig. Rent egoistisk skulle jeg ønske jeg hadde en DeLorean fra 1985 som jeg kunne reise til i morgen tidlig med. Samtidig så gruer jeg meg til å reise fra familien min og har lyst på så mye tid som mulig sammen med dem. Jeg har aldri vært borte fra dem så lenge før. De var en 3-ukers tur i USA for mange år siden uten meg, men det var kortere tid og jeg var hjemme. Jeg føler liksom at jeg er fryktelig egoistisk ved å dra av gårde på et slikt opphold når jeg vet at familien trenger meg hjemme. Samtidig så regner jeg jo med at jeg vil være mer til nytte for dem når jeg kommer friskere og sprekere hjem igjen. Jeg er utrolig takknemlig for at de lar meg reise.
Samtidig har tankene om Tonsåsen begynt å komme. Er jeg den sykeste i mitt “kull”? Er jeg den friskeste? Er jeg den feiteste? Er jeg den tynneste? Vil jeg komme overens med folk? Osv, Osv, Osv. Det er i det hele tatt mye som kverner rundt i hodet. Jeg tror jeg skal knaske en liten pille Melatonin før jeg legger meg i kveld. Det verste jeg vet er å ligge og gruble gjennom natten.
Ellers så gruer latsabben seg til å skulle trene mange timer hver dag i fire uker. Men latsabben vet av erfaring at dypt inne under alt fettet ligger det en treningsnarkoman. Han har klart å skyve vekk latsabben ved et par anledninger tidligere. Jeg håper nå å kunne ta knekken på latsabben for alltid.
Oi, som jeg grugleder meg.
