Krympebloggen

På skihytta etter noen kilometer gjennom gjørme 4. september 2010

I dag har jeg syklet Glommastien på den nye, flotte sykkelen min. Det er utrolig morsomt å kunne sykle på annet underlag enn asfalt igjen. Det er kjempemorsomt å cruise av gårde på grusvei og sti og ikke bekymre seg for bilene som passerer alt for nærme. Jeg tror det er terrengsykling jeg liker best. Det kan hende at jeg revurderer neste års rittplan og fokuserer mer på terrengritt. Jeg kommer selvsagt til å sykle noen landeveisritt, men jeg skal nok øke antallet terrengritt. Så får vi se om jeg reduserer antallet landeveisritt.

Jeg må studere litt rittplaner og spørre meg litt rundt men jeg må mer ut i skauen, kjenner jeg.

Jeg kjenner jeg har litt smerter i kroppen etter gårsdagens tur i skogen men det er morsomme vondter. Jeg blir utrolig glad når jeg tenker på hvordan jeg har fått disse vondtene. Personen jeg var for ett år siden og personen jeg er nå er bare så vidt forskjellige. Det er nåtidens Roffe som er den ekte Roffe. Jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg klarte å forfalle og bli i så dårlig stand som jeg var for et år siden. Jeg sverger ved alt som er dyrt og hellig at jeg ALDRI mer skal tilbake dit. Det var en så pyton tilværelse og er ikke noe jeg unner selv min verste fiende (hvis jeg noensinne skulle få noen fiender, da).

Det å suse av gårde på sykkelen er en så vidunderlig opplevelse at jeg ikke vil bytte det ut for noen ting.

For det første så har jeg utvidet navnet på sykkelen de snille folkene på forumet på terrengsykkel.no har donert meg. Den heter nå “Free B 559″. Free B som i “Freebie” og 559 som er prisen sykkelen har kostet meg totalt.

Men i dag har jeg altså beveget meg ut på stien og hørt skogens ro. Det ble min første stitur noensinne. Jeg hadde tenkt å sykle til Skihytta i Fredrikstadmarka med utgangspunkt Steinerskolen på Rolvsøy.

Jeg syklet inn i skauen ved Steinerskolen. 300 meter inn i skauen røyk kjedet mitt. Jeg hadde hatt en forutanelse og hadde tatt med meg kjedekutteren. Jeg fjernet det ødelagte leddet og fikk skjøtet på kjedet igjen.

Turen gikk så videre og jeg kom meg opp til Hatteveien. Der svingte jeg inn i lysløypa for å følge den til Skihytta. Litt inn i Lysløypa så jeg et skilt: “Hansedammen 3 km, Skihytta 6,9 km”.

Jeg bestemte meg for å ta denne omveien og man kan si jeg fikk brynet meg skikkelig på stikjøring med sykkelen. Etter 4,62 km begynte det å gå nedover og for meg var dette veldig teknisk. Brått kilte framhjulet seg fast bak ei rot og bråstoppet. Det gjorde ikke jeg og resten av sykkelen. Jeg traff fjellet på siden og slo høyre side av brystkassa. “Faen, der knakk jeg noen ribbein”, tenkte jeg da jeg lå der på magen. Jeg må ha tenkt det fort for jeg var ferdig med tanken før sykkelsetet traff meg hardt i ryggen.

Jeg reiste meg opp og sjekket kroppens generelle bevegelighet og konkluderte med at jeg ikke hadde skadet noe som helst.

Her er turen frem til fallet: http://www.endomondo.com/workouts/2625312

Så jeg fortsatte da. Det var masse gjørme, masse vann og ganske klissete. Men jeg klarte da å holde meg på beina frem til kjedet røyk igjen 8-9 km senere. Nå begynte jeg å bli litt sur og håpte at kjedet ikke ble for kort når jeg atter en gang fjernet et ledd. Jeg ba også en stille bønn om at jeg skulle komme meg trygt til byen for å få skaffet meg en kjedelås. Jeg er tydeligvis ikke noe flink til å skjøte kjeder. Kjedet ble for kort. Jeg kan nå ikke sykle på de øverste skivenen bak og foran. Men det er meningsløse gir, så det er ikke noe stort problem. Jeg får skaffe meg nytt kjede når jeg har råd.

Jeg hadde det utrolig gøy i skogen i dag til tross for de tekniske problemene. Jeg hadde full kontroll bortover og oppover stein, knauser, røtter, gjørmehull og sump. Når det gikk nedover var nervene i høyspenn men jeg følte da at jeg fikk kontroll utfor etter hvert også.

Jeg er så glad for å ha muligheten til å sykle i skogen. Raceren er hjernedød fartsmorro og jeg har vært svoren landeveissyklist i hele år. Men nå er jeg bifil i forhold til landevei/sti, for dette var gøy. Gleder meg til neste tur allerede.

Her er forøvrig del to av turen:

http://www.endomondo.com/workouts/2626462

Jeg så spor etter flere sykler på turen, så jeg har nok ikke vært alene om å sykle der. Er det noen herfra som har tatt runden om Hansedammen til Skihytta kanskje?

I dag hadde Fredrikstad sykkelklubb sin første fellestrening for høsten. Det ble også min første tur sammen med klubben og det var kjempemorsomt. Alle mine mil på sykkelen har hittil vært alene. I dag skulle jeg sykle sammen med andre for første gang. Jammen ble det mange også. Det var anslagsvis 20-25 stk som møtte opp. Det var utrolig morsomt. Jeg ble kjempegodt mottatt og fikk snakket med mange hyggelige mennesker. Jeg tror jeg kan trives veldig godt i den gjengen. Også fikk vi en gave alle sammen. Et par med Kalas sykkelsokker. Mine første sykkelsokker. Skal bli litt interessant å se om det er bedre enn mine vanlige tenissokker.

Det å sykle i gruppe var noe helt annet enn å sykle alene. Det gikk mye lettere og jeg følte at vi holdt en mye høyere fart enn jeg pleier å sykle i uten at det kostet meg noe særlig i det hele tatt. Jeg kan bli vant til dette. Sykling alene er gøy, sykling i gruppe er kjempegøy.

Nå har jeg kommet meg inn i en god rutine igjen. Jeg har spist veldig bra de siste 2 dagene og i dag har jeg fått inn en treningsøkt også. En god treningsøkt som dessverre ble litt for kort på grunn av teknisk trøbbel med sykkelen. Jeg hadde egentlig tenkt å sykle et par mil til men det røk en eike på bakhjulet, så jeg måtte innom første og beste sykkelbutikk. Etter å ha ventet i over en halvtime på G-sport i Dikeveien, blitt kald, ikke fått i meg restisjonsmat og blitt ganske irritert så hoppet jeg på sykkelen og tråkket bort til Intersport litt lenger bort i Dikeveien. Her tok de inn sykkelen min og lovte å fikse den for meg til i morgen ettermiddag.

Sykkelturen i dag er jeg veldig fornøyd med selv om den ikke ble så lang som ønsket. Jeg endte opp med 54 nydelige kilometer. Jeg storkoste meg hele veien og klarte å holde en hastighet som er ny personlig rekord over så lang avstand. Det morsomme er at jeg nesten ikke følte meg sliten når jeg kom hjem igjen. Det skal bli spennende å se hvor godt jeg klarer å henge med i Kråketråkken på søndag. Jeg har planer om å prøve å henge meg på hovedfeltet så lenge jeg klarer. Det hadde vært morsomt om det varte helt til mål. Men for å være realistisk så skal jeg være fornøyd om jeg ikke blir tatt igjen med en runde av de raskeste. Rittet er 72 km langt og går 3 runder á 24 km. Jeg er så optimistisk at jeg tror jeg skal klare å holde meg 24 kilometer foran vinneren.

Her er dagens tur (klikk på bildet for å se nærmere på treningsøkta i Endomondo):

I dag trosset jeg alt av unnskyldninger, unnaslutringer og ikke minst været. Til tross for at det pøsregnet fikk jeg gjort unna ei skikkelig god økt på sykkelen i dag. Det var så utrolig deilig å kjenne den gode smerten i beina, kjenne hjulene rulle på fin, slett asfalt og regnet sprute og gjøre meg våt til skinnet. Jeg elsker sommerregnet. Jeg fikk også bekreftelse på at formen er bedre enn noensinne. Jeg syklet 5 mil og hadde en gjennomsnittsfart på 26.3 km/t og tok ikke en eneste pause. Tidligere har jeg i beste fall klart å holde en snittfart på 23-24 km/t og måttet ha en pause for ca hver 15 km.

Dette var morsomt og jeg gleder meg til neste langtur på sykkelen. Det blir på søndag før jeg skal til Oslo og være flyttehjelp.

Her er kart og data om dagens tur (klikk på bildet om du ikke klarer å lese teksten):

Jeg er litt sår på enkelte steder etter Sarperittet. Det var smertefullt å sykle på racersykkelen. Den har et sete som ikke innbyr til komfort og den fristet rett og slett ikke i dag. Så jeg puttet litt luft dekkene på den gode, gamle hybriden min og syklet den til stasjonen. Det var et koselig gjensyn og føltes godt. Den har et godt og mykt sete og en sittestilling som gjør at konkurranseinstinktet ikke våkner. Så i dag koste jeg meg til stasjonen på en komfortabel sykkel på 25 minutter mot de vanlige 16.

Jeg tror jeg skal begynne å bruke den til stasjonen. Det var godt å ikke råsykle til stasjonen for en gangs skyld.

Ellers så registrerer jeg at besøket i bloggen min har økt den siste uka. Faktisk nesten doblet seg og det gleder meg stort. Jeg skal gjøre mitt beste for å gjøre det interessant å komme tilbake. Jeg vil dessuten sette enormt stor pris på kommentarer i bloggen så om dere har noe på hjertet så kommenter i vei.

I dag har jeg vært ute og kost meg på sykkelen igjen. Jeg syklet ned til Bagn. Det gikk kjempefort og jeg hadde det kjempemorsomt. Men så skulle jeg snu og opp igjen. Det er blytungt å sykle så bratte bakker på sykkelen min. Jeg sykler på utveksling 39×25, noe som betyr at det letteste giret mitt er når det er på 39 tenner på tannhjulet foran og 25 tenner på tannhjulet bak.  For å få glede av klatringen med den kroppsvekta jeg har nå bør jeg, etter å ha forespurt internett litt, ha 27 tenner på den største skiva bak. Eller kanskje enda lettere?

Det er i hvertfall sikkert og visst at slik det er nå så er ikke jeg og sykkelen min noe godt klatre-team. Men jeg kom meg da opp. Jeg brukte 1 time og 7 minutter fra Bagn og opp. Når jeg kommer hjem er også bakkene noen helt andre, så sykkelen duger nok en god stund ennå.

Her er dagens økt

Gårsdagen var nesten PC-fri. Så jeg unnlot å blogge også. Jeg hadde planlagt å være med på spinningtimen i går ettermiddag men den ble flyttet til formiddagen, så den gikk jeg glipp av. Så jeg bestemte meg for å sette meg selv virkelig på prøve opp en av de bratteste bakkene i nabolaget. Jeg syklet først en runde på ca. 2,5 mil ned til Etna familiecamping og inn til Bruflat nede i dalen. Det var i Bruflat stigningen startet. Før det gikk det nedover, bortover og noen små, slake stigninger. Men i Bruflat går det bare rett opp til Tonsåsen. Derfra stiger man 360 høydemeter på 3.7 km. Det er en stigning på 9,7%.

Det var blytungt fra første tråkk. 200 meter opp i bakken var jeg nær ved å plukke opp telefonen og ringe hentebil. Men da fant jeg ut at det å variere mellom å sitte og stå på sykkelen faktisk er en måte å “hvile” på. Så jeg kom meg faktisk 1 km opp i bakken før jeg måtte av sykkelen for første gang. Jeg har ALDRI før opplevd noe så bratt. Herfra og opp ble pausene hyppigere. Det gikk vel ca. 400-500 meter mellom hver pause og pausene varte ca. 1-2 minutter. Hjertet banket så jeg neste fikk whiplash, huden kokte og etter 2,5 km var jeg sikker på at at dette aldri kunne gå bra. Men så tittet jeg på kartet (google maps) og så at jeg jo faktisk hadde kommet meg mer enn 2/3 av veien opp. Problemet var bare et her ble det enda brattere, men jeg bestemte meg likevel for å ikke gi opp.

Jeg satte meg på sykkelen igjen og tråkket enda noen hundringser oppover før neste pause. Da endret motivasjonsfaktoren seg. Da begynte jeg nemlig å høre bilene fra Riksvei 33 og visste at jeg snart var på toppen. Jeg speidet etter veikrysset på toppen rundt hver eneste sving og omsider var det der. Jeg følte en enorm selvtilfredsstillelse og jublet inni meg. Dette var stort og ga mersmak. Jeg skal gjøre et forsøk på å få klatret opp denne bakken 2-3 ganger pr. uke mens jeg er her. Jeg har lyst til å prøve meg på bakken fra Bagn og opp også, men den er over dobbelt så lang og enda brattere på enkelte steder.

Jeg overrasket meg selv i går. At jeg var så sterk i både kropp og hode visste jeg ikke om meg selv.

Vi startet fra Fredrikstad kl. 1015 i formiddag og ankom Tonsåsen kl. 1400. Turen gikk radig unna uten for mange pauser. Vi fikk utdelt nøkkelen til leiligheten vi skal bo i under oppholdet og ble veldig positivt overrasket. Det er en flott leilighet og vi kommer nok til å storkose oss her.

Etter å ha vært i Aurdal og handlet inn nødvendigheter tok fruen seg en blund mens Charlotte og jeg gikk opp til Paulines plass for å teste ut vannet i Nøkletjern. Det var bra temperatur i vannet men ikke spesielt behagelig å gå ut i vannet. Det var veldig steinete bunn og jeg kommer nok til å bruke Crocsene mine som badesko her oppe. Litt upraktisk hvis jeg skal svømme litt, men det finner vi vel en løsning på. Det var plagsomt mange insekter der også men det må man jo bare lære seg å leve med.

Turen tilbake tok vi via jernbaneskinnene til gamle Valdresbanen. Det er utrolig synd at en så fin togstrekning er nedlagt. Vel nede ved senteret lette vi forgjeves etter sauene. Vi hørte bjellene men klarte ikke å finne dem. Etter middagen og en omvisning på senteret for fruen klarte de to snuppene mine å finne sauene mens jeg gjorde meg klar for en liten tur på sykkelen. Jeg hadde bestemt meg for å teste bakkeformen.

Bakkeformen var overraskende bra. Jeg tilbakela 145 høydemeter fordelt på 5.6 km og følte meg ikke spesielt kjørt. Det lovte godt og jeg gleder meg på å gripe fatt på lengre turer. Utsikten man får når man sykler her oppe er god nok inspirasjon og belønning. Se bare på bildet til venstre. Det tok jeg på toppen av dagens bakke. Noe som beskriver dagens tur godt var at jeg brukte 20 minutter opp på toppen og 7 minutter ned igjen. Topphastigheten var på 79.7 km/t. På et punkt holdt jeg altså fartsgrensen nedover bakkene mot Tonsåsen. Det var gøy og er vel på grensen til ekstremsport? I morgen står en tur til Himalaya på planen mellom frokost og lunsj. Holder været oppe så kan det hende det blir en ny sykkeltur på ettermiddagen. Tror jeg kan få unnagjort en veldig god treningsperiode fremover nå samtidig med at jeg blir mange erfaringer rikere i min rolle her oppe. Dette er en flott måte å tilbringe ferien på.

I dag har jeg med meg Charlotte på jobb. Jeg har tidligere skrevet om tandemsykkelen vi har kjøpt til henne og det var i dag ikke aktuelt å ta bussen til stasjonen. Det skulle sykles. Så vi har startet dagen med en 9 km sykkeltur før vi satte oss på toget for å slappe av hele veien til Oslo. Hun elsker å være med å sykle og hun tråkker og jubler når vi sykler. Hun synes det er kjempegøy og i perioder så kjenner jeg faktisk at hun dytter meg. Hun er til stor hjelp i oppoverbakkene. Hun elsker rett og slett å sykle og tenker ikke på dette som noe slitsomt eller som trening eller noe som helst. Hun synes rett og slett det er kjempemorsomt. Det gleder mitt hjerte for da har min livsstilendring også en effekt på henne. Dette gjør at jeg kan få implementert treningsglede i den lille, vakre kroppen hennes. Hun skal få være med MASSE på sykkeltur i sommer og utover høsten. Etter hvert må vi også få lært henne å sykle på egen hånd også, men det blir i tilfelle bare for gøy. På en liten barnesykkel er det vanskelig å få inn noe treningseffekt.

På mandag syklet vi 16 km sammen. I dag blir det 17-18. I tillegg så er hun kjempeglad i grønnsaker og sunn mat. Vi må bare være flinke til å servere henne det og ikke tilby usunne alternativer i hverdagen. Så vår livsstilsendring sørger også for at vi gir Charlotte en fantastisk mulighet til å ha en god helse og et sunt forhold til fysisk aktivitet fra hun er liten. Dette er faktisk min største motivasjon for å fortsette på den linjen jeg er på nå. Nemlig å være et godt forbilde for henne. Som bildet til høyre viser så prøver jeg også å lære henne at restitusjon er viktig. Så da er ipoden til god nytte.

Jeg håper jeg klarer å være et godt forbilde for husets 15-åring også men der er det hun selv som må velge å la seg “smitte” av livsstilen. Konemor og jeg gjør i hvertfall vårt beste nå og helsemessig har vi gjort kvantesprang i å være gode forbilder.