Formen har blitt sinnsvakt mye bedre. Klærne sitter veldig mye løsere og smerter i knær og ankler plager meg ikke veldig mye lenger. Jeg elsker å bruke kroppen min og gleder meg stort til hver eneste trening. Ting går med andre ord veldig bra her oppe i fjellet.
Jeg har også blitt en del sterkere. Jeg startet dagen med en 15 minutters (8 km) sykling og 40 minutters hard styrketrening. Nå har jeg nettopp vært gjennom 30 minutters apparat-trening og la på godt med vekter der også. Det var utrolig godt, men jeg kommer til å bli fryktelig støl i morgen. 
Men det er bare deilig å være støl.
Insulin
Det beste av alt er å kjenne at kroppen fungerer igjen. Det er MANGE år siden jeg har hatt den følelsen. Jeg tror ikke jeg har følt meg så sprek siden 2001/2. Det var da jeg var “slank” sist og forfallet begynte. Jeg fikk diabetes-diagnosen ca. 2004 og ble umiddelbart dårlig av medisinene og ble totalt lammet av kronisk følelse av melkesyre i hele kroppen og ikke orket å gjøre noen ting. fra 2002 til 2009 gikk jeg fra 105 til 171 kilo. Det var først i 2009 jeg tok koblingen mellom pillene og den dårlige formen. Jeg trodde bare det var diabetesen og vekta som gjorde at jeg var i så dårlig form. Så i mars 2009 begynte jeg på insulin og fikk et helt nytt liv. Melkesyra var borte, men insulinen gjorde det fryktelig vanskelig å gå ned i vekt. Knær og ankler ble bare vondere og vondere og jeg begynte på store doser smertestillende (3 gram paracetamol og 1.8 gram ibuprofen om dagen) for å i det hele tatt fungere.
Lavkarbo
24. november sluttet jeg nesten å spise karbohydrater. Jeg reduserte til 20-30 gram karbohydrater i døgnet. Fett og protein var (nesten) fritt vilt og jeg sørget for å få i meg nok salat og grønnsaker. I tillegg begynte jeg å spise noen kapsler jeg fikk anbefalt på en helsekost-forretning. Effekten av byttet til lavkarbo illustreres best med følgende graf over blodsukkeret mitt den uka:
Litt ut på dagen 24. november innså jeg at jeg ikke lenger trengte å ta hurtigvirkende insulin. Den langtidsvirkende insulinen trappet jeg ned på over et par uker og midt i desember var jeg faktisk helt medisinfri for min diabetes. Det eneste som henger igjen av medisiner nå er de smertestillende, men jeg holder på å trappe ned på disse også. Knær og ankler er MYE MYE MYE bedre. Etter styrketreninga nå løp jeg opp 2 etasjer med trapper uten å kjenne en antydning til smerter.
Jeg håper at dette varer og at jeg kan være medisinfri i mange tiår ennå. Så bortsett fra savnet etter familien så har jeg det utrolig bra akkurat nå. Men det er jo en god type savn, så det går veldig greit det også.
