Krympebloggen

På skihytta etter noen kilometer gjennom gjørme 4. september 2010

I dag har jeg syklet Glommastien på den nye, flotte sykkelen min. Det er utrolig morsomt å kunne sykle på annet underlag enn asfalt igjen. Det er kjempemorsomt å cruise av gårde på grusvei og sti og ikke bekymre seg for bilene som passerer alt for nærme. Jeg tror det er terrengsykling jeg liker best. Det kan hende at jeg revurderer neste års rittplan og fokuserer mer på terrengritt. Jeg kommer selvsagt til å sykle noen landeveisritt, men jeg skal nok øke antallet terrengritt. Så får vi se om jeg reduserer antallet landeveisritt.

Jeg må studere litt rittplaner og spørre meg litt rundt men jeg må mer ut i skauen, kjenner jeg.

Jeg kjenner jeg har litt smerter i kroppen etter gårsdagens tur i skogen men det er morsomme vondter. Jeg blir utrolig glad når jeg tenker på hvordan jeg har fått disse vondtene. Personen jeg var for ett år siden og personen jeg er nå er bare så vidt forskjellige. Det er nåtidens Roffe som er den ekte Roffe. Jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg klarte å forfalle og bli i så dårlig stand som jeg var for et år siden. Jeg sverger ved alt som er dyrt og hellig at jeg ALDRI mer skal tilbake dit. Det var en så pyton tilværelse og er ikke noe jeg unner selv min verste fiende (hvis jeg noensinne skulle få noen fiender, da).

Det å suse av gårde på sykkelen er en så vidunderlig opplevelse at jeg ikke vil bytte det ut for noen ting.

I dag hadde Fredrikstad sykkelklubb sin første fellestrening for høsten. Det ble også min første tur sammen med klubben og det var kjempemorsomt. Alle mine mil på sykkelen har hittil vært alene. I dag skulle jeg sykle sammen med andre for første gang. Jammen ble det mange også. Det var anslagsvis 20-25 stk som møtte opp. Det var utrolig morsomt. Jeg ble kjempegodt mottatt og fikk snakket med mange hyggelige mennesker. Jeg tror jeg kan trives veldig godt i den gjengen. Også fikk vi en gave alle sammen. Et par med Kalas sykkelsokker. Mine første sykkelsokker. Skal bli litt interessant å se om det er bedre enn mine vanlige tenissokker.

Det å sykle i gruppe var noe helt annet enn å sykle alene. Det gikk mye lettere og jeg følte at vi holdt en mye høyere fart enn jeg pleier å sykle i uten at det kostet meg noe særlig i det hele tatt. Jeg kan bli vant til dette. Sykling alene er gøy, sykling i gruppe er kjempegøy.

I dag trosset jeg alt av unnskyldninger, unnaslutringer og ikke minst været. Til tross for at det pøsregnet fikk jeg gjort unna ei skikkelig god økt på sykkelen i dag. Det var så utrolig deilig å kjenne den gode smerten i beina, kjenne hjulene rulle på fin, slett asfalt og regnet sprute og gjøre meg våt til skinnet. Jeg elsker sommerregnet. Jeg fikk også bekreftelse på at formen er bedre enn noensinne. Jeg syklet 5 mil og hadde en gjennomsnittsfart på 26.3 km/t og tok ikke en eneste pause. Tidligere har jeg i beste fall klart å holde en snittfart på 23-24 km/t og måttet ha en pause for ca hver 15 km.

Dette var morsomt og jeg gleder meg til neste langtur på sykkelen. Det blir på søndag før jeg skal til Oslo og være flyttehjelp.

Her er kart og data om dagens tur (klikk på bildet om du ikke klarer å lese teksten):

I dag har jeg vært ute og kost meg på sykkelen igjen. Jeg syklet ned til Bagn. Det gikk kjempefort og jeg hadde det kjempemorsomt. Men så skulle jeg snu og opp igjen. Det er blytungt å sykle så bratte bakker på sykkelen min. Jeg sykler på utveksling 39×25, noe som betyr at det letteste giret mitt er når det er på 39 tenner på tannhjulet foran og 25 tenner på tannhjulet bak.  For å få glede av klatringen med den kroppsvekta jeg har nå bør jeg, etter å ha forespurt internett litt, ha 27 tenner på den største skiva bak. Eller kanskje enda lettere?

Det er i hvertfall sikkert og visst at slik det er nå så er ikke jeg og sykkelen min noe godt klatre-team. Men jeg kom meg da opp. Jeg brukte 1 time og 7 minutter fra Bagn og opp. Når jeg kommer hjem er også bakkene noen helt andre, så sykkelen duger nok en god stund ennå.

Her er dagens økt

Gårsdagen var nesten PC-fri. Så jeg unnlot å blogge også. Jeg hadde planlagt å være med på spinningtimen i går ettermiddag men den ble flyttet til formiddagen, så den gikk jeg glipp av. Så jeg bestemte meg for å sette meg selv virkelig på prøve opp en av de bratteste bakkene i nabolaget. Jeg syklet først en runde på ca. 2,5 mil ned til Etna familiecamping og inn til Bruflat nede i dalen. Det var i Bruflat stigningen startet. Før det gikk det nedover, bortover og noen små, slake stigninger. Men i Bruflat går det bare rett opp til Tonsåsen. Derfra stiger man 360 høydemeter på 3.7 km. Det er en stigning på 9,7%.

Det var blytungt fra første tråkk. 200 meter opp i bakken var jeg nær ved å plukke opp telefonen og ringe hentebil. Men da fant jeg ut at det å variere mellom å sitte og stå på sykkelen faktisk er en måte å “hvile” på. Så jeg kom meg faktisk 1 km opp i bakken før jeg måtte av sykkelen for første gang. Jeg har ALDRI før opplevd noe så bratt. Herfra og opp ble pausene hyppigere. Det gikk vel ca. 400-500 meter mellom hver pause og pausene varte ca. 1-2 minutter. Hjertet banket så jeg neste fikk whiplash, huden kokte og etter 2,5 km var jeg sikker på at at dette aldri kunne gå bra. Men så tittet jeg på kartet (google maps) og så at jeg jo faktisk hadde kommet meg mer enn 2/3 av veien opp. Problemet var bare et her ble det enda brattere, men jeg bestemte meg likevel for å ikke gi opp.

Jeg satte meg på sykkelen igjen og tråkket enda noen hundringser oppover før neste pause. Da endret motivasjonsfaktoren seg. Da begynte jeg nemlig å høre bilene fra Riksvei 33 og visste at jeg snart var på toppen. Jeg speidet etter veikrysset på toppen rundt hver eneste sving og omsider var det der. Jeg følte en enorm selvtilfredsstillelse og jublet inni meg. Dette var stort og ga mersmak. Jeg skal gjøre et forsøk på å få klatret opp denne bakken 2-3 ganger pr. uke mens jeg er her. Jeg har lyst til å prøve meg på bakken fra Bagn og opp også, men den er over dobbelt så lang og enda brattere på enkelte steder.

Jeg overrasket meg selv i går. At jeg var så sterk i både kropp og hode visste jeg ikke om meg selv.

Jeg våknet som vanlig kl. 0530 i dag tidlig. Da skjer det INGENTING her, så jeg bestemte meg for å gå en tur opp til Nøkletjern og ta meg et bad. Så jeg tok på meg badeshortsen, ei t-skjort og joggesko og gikk ut. Plutselig var det noe som fortalte meg at jeg skulle prøve å jogge. Også gjorde jeg det. Startet stoppeklokka i bunnen av Torabakken og løp opp så langt jeg orket. Det var et godt stykke over midten. Der stoppet jeg og hentet igjen pusten og løp resten opp. Gjorde unna bakken på 2 minutter og 30 sekunder. 20. januar brukte jeg 19 minutter. 17 februar brukte jeg 12 minutter opp. Det kan virke som om jeg har blitt i litt bedre form det siste halvåret.

Da jeg kom opp til Paulines plass møtte jeg et fantastisk skue. Sola hadde nettopp truffet Himalaya. Siden jeg ikke klarer å beskrive det så tok jeg et bilde. 5 minutter etter at dette bildet var tatt svømte jeg rundt ute i vannet og storkoste meg.

Paulines plass i morgensola

Etter at badet var over satte jeg meg på pengen og funderte over livet en liten stund før jeg jogget hjem på jernbaneskinnene bort til Nystulen og ned Riksvei 33. En perfekt start på søndagen. Håper bare meteorologene tar feil angående regnet i ettermiddag slik at vi kan nyte naturen hele dagen i dag også.

Vi startet fra Fredrikstad kl. 1015 i formiddag og ankom Tonsåsen kl. 1400. Turen gikk radig unna uten for mange pauser. Vi fikk utdelt nøkkelen til leiligheten vi skal bo i under oppholdet og ble veldig positivt overrasket. Det er en flott leilighet og vi kommer nok til å storkose oss her.

Etter å ha vært i Aurdal og handlet inn nødvendigheter tok fruen seg en blund mens Charlotte og jeg gikk opp til Paulines plass for å teste ut vannet i Nøkletjern. Det var bra temperatur i vannet men ikke spesielt behagelig å gå ut i vannet. Det var veldig steinete bunn og jeg kommer nok til å bruke Crocsene mine som badesko her oppe. Litt upraktisk hvis jeg skal svømme litt, men det finner vi vel en løsning på. Det var plagsomt mange insekter der også men det må man jo bare lære seg å leve med.

Turen tilbake tok vi via jernbaneskinnene til gamle Valdresbanen. Det er utrolig synd at en så fin togstrekning er nedlagt. Vel nede ved senteret lette vi forgjeves etter sauene. Vi hørte bjellene men klarte ikke å finne dem. Etter middagen og en omvisning på senteret for fruen klarte de to snuppene mine å finne sauene mens jeg gjorde meg klar for en liten tur på sykkelen. Jeg hadde bestemt meg for å teste bakkeformen.

Bakkeformen var overraskende bra. Jeg tilbakela 145 høydemeter fordelt på 5.6 km og følte meg ikke spesielt kjørt. Det lovte godt og jeg gleder meg på å gripe fatt på lengre turer. Utsikten man får når man sykler her oppe er god nok inspirasjon og belønning. Se bare på bildet til venstre. Det tok jeg på toppen av dagens bakke. Noe som beskriver dagens tur godt var at jeg brukte 20 minutter opp på toppen og 7 minutter ned igjen. Topphastigheten var på 79.7 km/t. På et punkt holdt jeg altså fartsgrensen nedover bakkene mot Tonsåsen. Det var gøy og er vel på grensen til ekstremsport? I morgen står en tur til Himalaya på planen mellom frokost og lunsj. Holder været oppe så kan det hende det blir en ny sykkeltur på ettermiddagen. Tror jeg kan få unnagjort en veldig god treningsperiode fremover nå samtidig med at jeg blir mange erfaringer rikere i min rolle her oppe. Dette er en flott måte å tilbringe ferien på.

For en ukes tid siden sendte jeg en epost til Fredrikstad sykkelklubb. Jeg har lyst til å bli medlem der og også få knyttet BMI40plus til dem hvis det blir en realitet.  I går fikk jeg et positivt svar fra lederen og i dag ringte telefonen fra et nummer jeg ikke kjente igjen. Jeg svarte og der var det en fra sykkelklubben som “hadde fått beskjed” om å ringe meg.

Resultatet av samtalen er at i dag skal jeg ut på tur sammen med en gruppe derfra. Det er utrolig spennende. Jeg gruer meg og gleder meg om hverandre. Jeg håper inderlig jeg klarer å henge med dem og at dette kan bli noe fast. De syklet to ganger i uka og det er i høyeste grad noen jeg kan tenke meg å fortsette med også.

I tillegg til dette skal jeg sykle og hente Charlotte hos farmor og farfar i dag. Påhengsykkelen står hos dem og snuppa mi gleder seg noe veldig til vi skal sykle hjem. Det blir en tur på 6-7 km alene pluss 13-14 km med “bagasje”. I tillegg har jeg syklet 8 km i dag allerede. Det blir mye trening i dag.

Dessverre får jeg ikke blogget mer enn denne bloggingsen i dag. Jeg lar nemlig ryggsekken med PC-en ligge igjen i sykkelstallen til i morgen. Jeg orker ikke tanken på å dra med meg den store, tunge ryggsekken på turen “rundt glomma”. Det kan dog hende jeg får lov til å låne pc-en til min kjære kone for å få blogget “Dagens mat og trening”.

Ting begynner å rulle. Grugleder meg veldig til i kveld.

I dag orket jeg ikke å vente lenger med å få unnagjort en lengre tur på sykkelen. Dette har vært vaktuke på jobben og da er det vanskelig å få tatt noen skikkelige langturer. I tillegg har jeg vært syk 3-4 dager, så treningen har virkelig fått lide. I dag orket jeg ikke mer og satte meg på sykkelen. Jeg fant en runde på 4-5 km og syklet denne mange ganger. Det var en løype med motvind 2/3 av veien og medvind 1/3 av veien. Så jeg fikk en god blanding av treningskvalitet. Jeg hvilte i medvinden og kjørte hardt i motvinden.

Jeg kjenner på beina at jeg ikke har trent skikkelig på en stund. Har vondt i beina nå men det er godt vondt. Jeg har planlagt en lang tur i morgen også rett fra togstasjonen i Fredrikstad. Da sykler jeg Torsnes rundt og henter Charlotte på Selbak på veien hjem. Hun skal være hos farmor og farfar i morgen. Konemor leverer påhengssykkelen der når hun leverer snuppa, så da blir det tandemsykling de siste 15 km av morgendagens tur. Det skal bli litt gøy og ikke minst bedre treningseffekt. Mest sannsynlig kommer jeg nemlig til å måtte dra med meg 10 kilo sykkel og 18 kilo søtnos hele veien.

Det er godt å være i gang igjen. Det gjør godt for hode, kropp og kost.

(klikk på bildet for stor versjon)

I dag syklet jeg meg helt i kjelleren. Jeg pekte meg ut ei ny løype som jeg kaller “Torsnes rundt” som går fra Rolvsøy til Fredrikstad, over brua, ut til Torsnesveien via Kongsten, så følge hovedveien til skilting til Bevø. Der svingte jeg ut på Thorsø-veien og fulgte denne hele veien rundt. Kjørte så til Torsnes kirke og derfra ut forbi flyplassen og til Borge kirke. Tok Borgeveien ned til Sarpsborgveien og syklet derfra inn til rundkjøringa, over brua og hjem.

Dette ble en tur på ca. 5 mil, nærmere bestemt 49 km. Ikke avskrekkende i forkant. Men dette skulle vise seg å bli min hardeste tur hittil. Jeg hadde først bestemt meg for å ta en rolig tur og sjekke hvor lite sliten jeg kunne være etter 5 mil. Så jeg la meg på en puls på 65% (125-130) frem til jeg var ved Kongsten. Da jeg svingte ut på Torsnes-veien forstod jeg hvordan jeg hadde kunnet sykle den første drøye mila på så lav puls. Da traff nemlig motvinden meg hardt i ansiktet. Sammen med det pøsende regnet så overbeviste værgudene meg om at planen om en rolig tur raskt ville gå i vasken.

Etter å ha slitt med motvinden på flatene kom jeg til Thorsø-veien mot Bevø. Motvinden var der fremdeles, men fra en annen side. Dette er en vei jeg aldri har syklet før. Jeg har bare kjørt bil denne veien én gang eller noe så i mitt hode var denne flat og fin. Det var den IKKE. Den var veldig kupert og hadde en del veldig tunge oppoverbakke. Måtte opp i stående i samtlige av dem for å i det hele tatt komme meg opp dem.

Men det som kjørte meg i kjelleren var en annen syklist. Hele veien langs Thorsø-veien enset jeg en annen syklist bak meg. Han var tydeligvis kjent der for på toppen av den siste bakken suste han forbi meg. Dette kunne jeg ikke ha noe av, så jeg hang meg på og fulgte ham noen kilometer til. Rett før Torsnes kirke syklet jeg forbi ham og han forsvant lenger og lenger bak meg. Jeg er veldig glad for at han skulle mot Fredrikstad da jeg svingte av mot Borge kirke. Da kunne jeg roe ned tempoet igjen. Det var dessverre for sent. Melkesyra satt i beina og de siste 2 milene hjem var SINNSYKT tunge. Jeg var søkk våt i skoene, beina kjentes som om de var fulle av kniver og livet var ganske pyton. Men fandenivoldskheten min hindret meg fra å ringe etter følgebil I en oppoverbakke møtte jeg en buss. Jeg hadde veldig lyst til å veive til den og bli med den til byen men klarte å motstå fristelsen.

Da jeg kom til rundkjøringa på vestsiden av Fredrikstad-brua tok jeg dagens første pause og jeg slet virkelig med å ikke ta latmannsutveien. Men etter 10 minutters hvile satte jeg meg på sykkelen og tråkket opp brua. Når jeg atter var på vei nordover på Riksvei 109 (Rolvsøyveien) slo motvinden meg kraftig i fjeset igjen. Jeg er VELDIG stolt over at jeg faktisk klarte å tråkke hele veien hjem når fristelsene (bussholdeplasser) lå tett i tett resten av veien hjem.

Dette var min hardeste tur hittil. Mye av det skyldes nok at det pøsregnet, var kaldt og kraftig motvind. Jeg håper på stabil vind fra nord og oppholdsvær fra Lillehammer til Oslo. Jeg frykter at jeg aldri i livet kommer til å klarer å gjennomføre hvis jeg har været i mot meg. Jeg har begynt å grue meg. Om nøyaktig to uker er jeg forhåpentligvis på sykkelen min et eller annet sted mellom Hamar og Eidsvoll og ikke i en bil på vei hjem.

Det er kanskje litt utaktisk med en slik utmattelse dagen før jeg skal måle makspulsen min?