Krympebloggen

Vekta har vært et frustrasjonsmoment i det siste. Jeg har ikke vært noe flink med maten i august og oppkarbingen før Kråketråkken har ødelagt mye siden jeg ikke fikk syklet rittet. Vekta har variert mellom 119 og 121 i denne tiden. Dette er en normal variasjon så jeg har ikke vært redd for å gå oppover igjen, men stagnasjonen har vært frustrerende.

Nå har vekta begynt å bevege på seg igjen. I dag viste den 117.3 og den har sunket jevnt de siste 2 ukene. Så det virker som om jeg er tilbake på riktig spor igjen og det gleder meg.

117.3 kilo ned betyr at jeg har gått ned nesten 54 kilo. Nærmere bestemt 53,7. Det er en del smørpakker, det.

I dag tidlig viste vekta 118.7 kilo. Det er laveste notering så langt. Jeg håper dette betyr at jeg er over platået jeg har vært på siden Tonsåsen. Den siste måneden har jeg variert mellom 119 og 121 kilo. Jeg har forsåvidt ikke vært overrasket for jeg har ikke vært flink med maten, men nå er altså vekta under 119.

Håper det begynner å gå litt nedover igjen nå.

Forrige uke bikket jeg over et vekttap på 50 kilo. Det var en STOR milepæl. Vekta stoppet da på 121 kilo. I dag var jeg på vekta igjen og jaggu bikket den ikke under 120 også og stoppet på 119 kilo.

Så totalen er nå da på 52 kilo. Det er 104 pakker med margarin. Me like!

Fant veien til vekta her på Tonsåsen i dag. Den viste 121 kilo som er nøyaktig 50 kilo mindre enn i november -09. Synes det er ganske ålreit, jeg. Jeg har nå nådd 100 pakker med margarin.

I morgen skal jeg ta en titt på smør-hylla i butikken og se hvor mye 100 pakker virkelig er. Tror det runger godt.

Gikk på vekta i dag. Jeg var litt bekymret i begynnelsen av uka fordi oppkarbingen forrige uke sørget for at vekta hadde gått opp 2 kilo fra før styrkeprøven til etter. Men det var visst ingen grunn til bekymring. I dag viste vekta 123.1 kilo, noe som er 47.9 kilo ned totalt og 2 kilo siden siste offisielle veiing. Jeg legger på for kjente og sier at jeg nå har gått ned 48 kilo. Dette er 96 pakker med smør. Bare 4 til igjen nå, så har jeg rundet 50 kilo eller 100 margarinpakker. Det er en aldri så liten milepæl og jeg er glad for å se at lavkarboen har begynt å gjøre jobben sin igjen.

Neste delmål er nå å komme seg under 120 kilo. Siden jeg sannsynligvis ikke skal reise bort i sommer så har jeg planlagt en treningsferie med en blanding av sykkelturer med familien, langturer på raceren og styrketrening på Actic. Kanskje jeg skal spe inn litt svømming også. Jeg svømmer jo gratis på Kongsten med medlemsskapet mitt hos Actic. Så de resterende 3.1 kiloene gir jeg meg god tid på. Målet er å komme meg under 120 innen utgangen av august.

Det var det vekta viste i dag. 125.1 kilo. Jeg har nå gått ned 46 kilo eller for å bruke min vanlige sammenligning: 92 pakker med margarin. Vekta flytter seg altså nedover stort sett hele tiden. Jeg har vel ikke hatt et eneste platå hittil og det setter jeg umåtelig stor pris på. Men jeg venter på det i spenning og ser frem til utfordringen med å bekjempe det.

Jeg må innrømme at jeg er litt stolt av meg selv for tiden. Jeg har “slanket” meg ut av Dressmanns Mr. Big-avdeling og kan nå gå inn i en hvilken som helst butikk med herreklær og handle. Hvem hadde trodd det for et år siden?

Vekt

I dag var det veiedag igjen. Selv om jeg ikke har vært noe flink den siste tiden så har faktisk vekta gått ned nesten 1 kilo den siste uka. Jeg veier nå 126.5 kilo. Det en nedgang på totalt 44.5 kilo. Ikke så ille og det på tross av at jeg har vært sløv med både trening og mat. Men dette skal ikke bli en vane altså. Jeg skal leve sunt og prøver så hardt jeg kan å komme meg tilbake på stien igjen. Jeg tror faktisk det er karbohydratene som gjør det vanskelig å spise riktig for tiden. Jeg har ikke tid før styrkeprøven til å gå permanent lavkarbo. Så jeg må spise noe karbohydrater frem til 26. juni for å få trent skikkelig. Deretter er det tilbake på lavkarboen igjen og da tror jeg det blir mye lettere å spise riktig igjen. Men det betyr ikke at jeg gir opp i mellomtiden. Kampen fortsetter.

Press

For noen uker/måneder siden skrev jeg om angsten jeg hadde opplevd på jobb. Siden jeg ble friskmeldt igjen har jeg jobbet med snille, tilrettelagte oppgaver. I dag var det en situasjon på jobb hvor jeg følte skikkelig press igjen og angsten var tilbake med et smell. Ikke var det umiddelbart andre til stede heller så det var jeg som måtte jobbe med problemet frem til noen andre kom tilbake. Det satte meg helt ut og jeg er fremdeles rystet over det. Jeg merket det spesielt godt da vi var på Harrytur tidligere i dag. Jeg taklet ikke å ha mange folk og lyder rundt meg og måtte gå og sette meg i bilen mens de andre handlet seg ferdig. Det som var ille da var alle butikkene med godterier, junk food og annet dritt jeg måtte gå forbi for å komme meg til bilen. Det eneste som gjorde at jeg ikke gikk innom hver eneste en av dem var bloggen min. I dag satte jeg enormt stor pris på at jeg må skrive alt jeg spiser og gjør i bloggen. Hadde det bare vært meg alene så hadde sprekken vært total i dag. Så takk, kjære blogg (og lesere) for hjelpen i dag. Bare det å vite at mange leser bloggen min hver dag gjør det mye lettere å gjøre de rette valgene. Jeg håper dagen kommer da disse valgene blir naturlige og unødvendige å skrive om. Men frem til da er jeg glad jeg har bloggen.

Trykk

Dette er litt mindre alvorlig. Som dere sikkert har fått med dere så har jeg punktert MASSE med sykkelen min i det siste. Jeg har lurt lenge på hva jeg har gjort galt og har selv konkludert med at jeg har hatt for mye luft i dekkene. Men den teorien har heller ikke holdt stikk, så jeg har skyldt på de dårlige slangene jeg kjøpte hos XXL for 39 kr. pr. stk. De er nok en del av sannheten, men ikke hele. I dag tok jeg nemlig en tur innom Oslo Sportslager i Torggata. Der har jeg blitt fortalt at de har skikkelig peiling og det stemte. Der fikk jeg de rådene jeg trengte. Årsaken til punkteringene er faktisk at jeg har hatt for LITE luft i dekkene. Jeg har ikke hatt noen mulighet for å få målt hvor mye luft jeg har puttet i dekkene. Så jeg kjøpte ei fotpumpe eller hva det heter. Ei slik man står på og heiser opp og ned. Altså en slik det er bilde av her. Dekket er nå steinhardt og jeg gleder meg til å prøve sykkelen. Nå kan det ikke være mye rullemotstand. Kanskje jeg tar en bitteliten tur allerede etter å ha sett opptaket av “På hjul med Dag Otto” som begynner NÅ. Så da gidder jeg ikke blogge mer akkurat nå.

I dag var det veiedag igjen. Vekta stoppet på 127.5 kilo, noe som er ned 700 gram siden forrige veiing. Ikke noe å rope kjempehøyt hurra for, men jeg har hatt ei veldig dårlig uke matmessig, så jeg er fornøyd med at det har gått ned i det hele tatt.

Jeg har nå gått ned totalt 43,5 kil. Ikke så ille. Neste milepæl rent vektmessig nå er å runde 50 kilo. Bør klare å få til det i løpet av sommeren.

43,5 kilo tilsvarer 87 pakker med melange margarin. Det ser slik ut:

1. juni 2010 har det forsvunnet 43,5 kilo av meg. Det ser slik ut.

Jeg har helt glemt veiedagen denne uka. Så for denne uka så får torsdag være veiedagen.

Vekta viste i dag 128.2 kilo. Dette er ned 2 kilo siden sist og jeg må si meg fornøyd med det.

I dag er det veiedag igjen. Dessverre ødela gårsdagen for et fantastisk resultat, men vekta stoppet på 130.2 kilo. I går morges var den på 129.4, men det teller ikke. Tirsdag er offisiell veiedag, så da er det 130.2 som ender opp som denne ukens resultat og det er jo tross alt ned 2.3 kilo siden forrige tirsdag.

Jeg får heller satse på ny milepæl neste uke. Under 130 er også en ganske stor psykologisk greie. Det er MANGE som veier 120 og noe og jeg kommer til å møte mange hver eneste dag som er like store som meg nå. Tidligere gikk det uker mellom hver gang jeg møtte noen som var like store eller større enn meg. Jeg så på bilder av meg selv i går kveld og jeg kjenner ikke igjen den personen jeg så på bildene. Det var bilder fra gårsdagen og jeg satt og ristet på hodet. Jeg tenkte at det ikke kunne være meg eller at det måtte være noe galt med kameraet til kona. Men det er altså ikke det.

Dette er gøy! Jeg har i det siste lagt merke til en annen ting også. Folk snur seg ikke etter meg lenger og fniser, måper, whatever. Det er fremdeles noen som snur seg, men de smiler vennlig og sier til kompisen/venninna si at “det er han fra avisa”. Det kan jeg leve med. Det går nok også over veldig snart nå som det er to uker siden avis-artikkelen stod på trykk.